fanaposten.no

OVERGANG: –Journalister ringer ikke lenger, folket sender ikke e-post. Plutselig blir jeg uviktig. Det er ikke en gang noen som kjefter, sier Lisbeth Iversen. I dette intervjuet forteller hun om bakgrunnen for at 23. mai ba om å få fratre fra sin stilling i byrådet. Foto: Chris Ronald Hermansen

Spørsmålet som førte til byrådens avgang

Etter ti år i politikken har Lisbeth Iversen blitt vant til kritikk. Det var derimot en kommentar fra hennes yngste datter som fikk byråden til å trekke seg fra sin stilling.

Nyheter · Publisert 16:24, 20 jun 2013

Denne saken stod på trykk i tirsdagens utgave av Min By. Avisen er et samerbeidsprosjekt mellom Sydvesten, Lyderhorn og Åsane Tidende og Fanaposten.

— Kan vi la være å ha det sånn som dette?

Det var dét som skulle til.

Stormen rundt politikeren Lisbeth Iversen legger seg mer og mer for hver dag som går, og med seg fører det stillhet. En stillhet hun har forberedt seg på daglig, de siste ti årene.

— Det kommer til å bli en periode med sorg og savn. Jeg er glad for at jeg hele tiden har forberedt på meg at det kommer til å bli stille. Journalister ringer ikke lenger, folket sender ikke e-post. Plutselig blir jeg uviktig. Det er ikke en gang noen som kjefter. Det blir en overgang, sier den nylig avgåtte byråden til Fanaposten.

«Hun med tiggerne»

Historien som danner bakteppet for dette spørsmålet, startet 11. mai. Da skrev Bergens Tidende at daværende byråd for sosial, bolig og områdesatsing, Lisbeth Iversen (KrF), åpnet Sentralbadet for tiggere.

Les også: Iversen ut av byrådet 

Responsen lot ikke vente på seg, og kommentarfeltene fylte seg raskt opp. At det leserne la igjen i feltet nå er fjernet, sier nok om hva som stod der.

På nasjonaldagen gikk Iversen i 17. mai-tog. Ikledd sin staselige bunad fra Hålandsdalen fikk hun skjellsord og tilrop slengt etter seg fra folkemengden.

— Der er hun med tiggerne!

— Ta tiggerne med deg og gå!

Prisen  å betale

23. mai kom et nytt oppslag. Iversen tråkket igjen direkte inn i kommentarfeltenes vepsebol, da hun frontet vedtaket om å  innføre vektere i  Nygårdsparken. Spekulasjonene om hvorvidt utspillet var klargjort med resten av byrådet på forhånd, begynte igjen å spre seg. Samtidig fortsatte karakteristikkene å renne inn i kommentarfeltet.

Dagen etter innkalte byrådsleder Monica Mæland til pressekonferanse på rådhuset.

— Min lengstsittende kollega har bedt om å fratre, sa Monica Mæland til pressen i 14. etasje på Rådhuset i sentrum.

— Å være i pressens og bergensernes søkelys i tunge byutviklingssaker gjennom ti år har tatt på. Kostnaden er for stor for min familie, forklarte Iversen.

— Vi er ikke ofre

Noen uker senere ankommer Lisbeth Iversen en kafé på Nesttun. Alvoret fra pressekonferansen har forlatt ansiktet. I dagene som fulgte kom det reaksjoner fra begge fløyer. Støtte fra mange, glede over avgangen hennes fra andre. Kolleger på tvers av de politiske skillelinjene har hyllet hennes arbeid for samfunnets svake, og debattanter problematiserte at «nettrollet» førte til en byråds avgang.

 Omsider begynte ting å roe seg.

— Vi er ikke ofre denne saken. Vi har tatt en voksen beslutning som vi står inne for. Men det har vært godt med litt ro, sier Iversen etter å ha fått sitronteen hun bestilte.

Politikeren, som egentlig ikke skulle bli politiker, startet sin karriere som FAU-representant for Ulsmåg skole. Et uvanlig sterkt engasjement for et lokalt veiprosjekt ga mersmak. Sammen med lokalpolitikere fikk hun stanset muligheten for bossdeponi på Myrdal. Ved en tilfeldighet satte hun seg på listen til bystyret i forkant av valget i 1999, og kom utrolig nok inn - til tross for sitt utgangspunkt fra noen og nittiendeplass.

I 2003 ble hun byråd for miljø- og byutvukling, og i løpet av ti år i bergenspolitikken har Iversen opplevd flere tøffe perioder. Da Giardia-saken stormet i spaltene, hadde Iversen sittet i byrådet i omtrent et år. Flere krevde da hennes avgang, men hun satte sin ære i å rydde opp. Uenighet og krasse motdebattanter har aldri vært et problem. Denne gangen var det annerledes.

Saken om dusjing for tiggere i Sentralbadet berørte noe nærmere hennes, og familiens, personlige verdier.

Nærhet til nøden

Som én av to jenter i en søskenflokk på 13, har Iversen aldri vært redd for å gå mot strømmen. Oppveksten førte også til verdien av det som er tilgjengelig for alle ble ekstra tydelig. Fjellet, vannet og byrommene ble arena for mye lek i barndommen. Vernet av disse stedene har derfor alltid stått høyt på hennes politiske agenda.

— Jeg er helt tussete når det gjelder byrom. Da jeg studerte arkitekturhistorie for mange herrens år siden, ble jeg oppmerksom på Magnus Lagabøtes bylov av 1276. Særlig der hvor han befester allmenningene. Byrådet i Bergen skal legge til rette for byrom hvor alle skal kunne ferdes. Det har jeg alltid hatt med meg, sier hun.

Omtanken for menneskene rundt seg har vært en grunnleggende egenskap siden barnsben. Da hun på midten av 90-tallet tok mann og barn med seg for å bo i New-Delhi, fikk den virkelige nøden et ansikt.

— Det gjør noe med en å se fattigdom så eksplisitt. Da saken om Sentralbadet stod på som verst, kunne barna knapt tro at meningene kom fra innbyggere i byen vi alle er så glade i, sier Iversen.

Det siste halvannet år av sin byrådskarriere brukte Iversen mye tid på samfunnets skyggeside. Flere besøk i fengselet, behandlingsinstitusjoner for rus og frivillige organisasjoner, satte varige spor.

Les også: På flyttefot etter tre år 

— I denne perioden var jeg tettere på nøden i samfunnet enn hva den jevne befolkningen ser til dagen, sier hun.

Truet av høyreekstreme

Det var ikke alvorlighetsgraden i reaksjonene som førte til at familien ba Iversen om en pause fra rampelyset. Denne gangen var det ingen som kom med drapstrusler, selv om det i så fall ikke ville vært noe nytt.

Telefonterror har vært et vanlig innslag i hjemmet siden barna var små. Da Iversen i fjor høst foreslo å etablere overgangsboliger for narkomane i bydelene, opplevde hun å bli uthengt på et høyrekstremt nettsted.

— Jeg ble omtalt som en trussel mot riket. Det var ubehagelig, men i dagens politikk hører også den siden med jobben, sier hun.

I løpet av sin karriere har hun fått mange merkelapper festet på seg. «Glad-kristent ja-til-alt nek», er et av dem. «Dum og blond» er et annet.

I etterpåklokskapens lys ønsker Iversen en debatt om hva en politiker skal være.

— Mange mener en politiker skal være tøff i trynet, for å si det litt folkelig. Han skal ikke kompromisse, og være sterk. Jeg har alltid nektet å forandre mitt blide vesen i politikken. Det må være rom for å være varm om hjertet, og å være kvinne. Det ligger mye i den, for noen kanskje banale, nærheten til individene som politikken berører, sier hun.

Det debatten glemte

Presseoppslagene som fulgte utspillet om Sentralbadet manglet ifølge Iversen ett viktig aspekt. Mange av hennes meningsmotstandere pekte på at muligheten for gratis dusj ville føre til at Bergen ble ett attraktivt mål for tiggere. Iversen opplevde det som om «alle» mente at de som kommer til byen må ha penger i lommeboken, og muligheten til å forsørge seg selv.

— Kommer du til Bergen og blir robbet, eller om bilen din strander, er det ganske mange hjelpetiltak som påhviler byen. Dette er vi forpliktet til gjennom internasjonal nødrett, på samme måte som hvis noen kommer til sosialkontoret. Da er vi forpliktet til å gi vedkommende et sted å sove, og det gjør vi, sier hun.

Ifølge Iversen kom denne ikke denne siden av saken frem i medienes søkelys.

— Samtidig kunne kommunen gjort en bedre jobb med å kommunisere dette ut via egne kanaler, legger hun til.

Felte tårer på kontoret

Avstanden til de heteste oppslagene begynner gradvis å bli større. Til Fanaposten sier en åpenhjertig Iversen at saken om Sentralbadet førte til at det for første gang ble felt tårer på byrådskontoret hennes.

— Jeg kjente på at det gjorde vondt. Jeg tenkte på at ikke alle har bodd i India, og ikke alle har sett nøden i egen by som jeg. Det var noe med at det virket som at den generelle bergenser var rasende på meg. Da falt det noen tårer. Samtidig er jeg bygd opp slik at jeg da tenker at jeg ikke sitter på det eneste svaret, sier hun.

Til tross for dette, er hun fortsatt like glad i byen og innbyggerne.

— Det er den offentlige debatten som kan flytte fjell, og der er vi flinke i Bergen. Balansegangen mellom god høflighet og det å få ytre seg fritt, er derimot vanskelig, sier hun.

Med hjertet i behold

Hva nå? Først tar hun med seg familien på en ferie. Roen skal få senke seg i hjemmet. Mye lenger enn det er ikke planlagt.

— Det ærlige svaret er at jeg ikke har noen plan. Jeg kommer til å engasjere meg for mennesker og miljøet på en eller annen måte, så får vi se om det finnes jobb. Engasjementet er der fortsatt, det er sikkert, sier hun.

Selv om lokalpolitikken trolig er lagt på hyllen for godt, avfeier hun ikke at hun kan returnere i fylkessammenheng. Og om noen skulle lure, har ikke saken forandret hennes grunnsyn.

— Hjertet mitt vil jeg aldri legge av meg, uansett hva andre måtte mene, sier hun.

 

 

 

Foto: Chris Ronald Hermansen

Da saken om Sentralbadet stod på som verst, kunne barna knapt tro at meningene kom fra innbyggere i byen vi alle er så glade i.
Journalister ringer ikke lenger, folket sender ikke e-post. Plutselig blir jeg uviktig. Det er ikke en gang noen som kjefter
Jeg har alltid nektet å forandre mitt blide vesen i politikken. Det må være rom for å være varm om hjertet, og å være kvinne.
 Jeg tenkte på at ikke alle har bodd i India, og ikke alle har sett nøden i egen by som jeg.

Mistet lappen på Flyplassvegen

UP beslagla førerkortet på stedet.

– Jeg skjønner ikke hvordan vi tapte dette

Målvakt Olivia Lykke Nygaard var trodde ikke det hun så da Tertnes avgjorde i siste sekund.

Adresse: Østre Nesttunveg 6, 5221 Nesttun.
Åpningstider: mandag – fredag 09.00-16.00.
Organisasjonsnummer: 939541489

Sentralbord: 55 11 80 10
Tips: tips@fanaposten.no


Ikke fått avis, eller henvendelser om abonnement?
Ring 23 33 91 58 eller send epost til fanaposten@mediaconnect.no

Fanaposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Det er også mulig å ta kontakt med Pressens Faglige Utvalg (PFU), et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål.

Fakturainformasjon:
Vi mottar kun elektroniske faktura (EHF eller pdf): regnskap@mbkonsern.no
Les mer om efaktura her.


Ansvarlig redaktør: Ståle Melhus, 982 17 445
Daglig leder: Kenneth Dahling, 952 24 714

© Fanaposten