fanaposten.no

Når døden skiller oss ad

Oddmund Moldskred (96) og sønnen Svein har begge opplevd å miste ektefellene sine. - Tapet av livsledsageren oppleves vanskelig. Det som går igjen, er viktigheten av familien, sier forsker.

Nyheter · Publisert 08:03, 22 sep 2013

Prisen for et godt samliv, er sorgen ved tapet av en livsledsager. Oddmund Moldskred (96) og konen Olga hadde vært gift i 71 år da Olga sovnet inn på Fyllingsdalen sykehjem. Hun ble den første pasienten som døde ved det nye sykehjemmet.

Like etter begravelsen, satte Oddmund seg ned ved stuebordet med datamaskinen som sønnen Svein hadde kjøpt til ham. Han begynte å skrive:

«Hjertelig  takk til alle som på forskjellig vis støttet Olga, min kone, i den lange sykdomstiden hennes. Takk til dere som besøkte henne når hun ennå var hjemme, og senere da hun var på sykehjem. Takk også til alle som ringte til henne fordi dere var forhindret fra å møte. Takk til Nesttuntorget legesenter for god oppfølging, og takk for all hjelp og støtte fra hjemmesykepleierne på Nesttun» begynte Oddmund.

Og slik fortsatte det. Takkelisten var lang. Ingen skulle bli glemt.

Inni seg følte han dyp sorg.

Snakket åpent om døden

Ni måneder etter konens bortgang, er livet svært annerledes enn da Olga levde. Når Oddmund lukker øynene og tenker på henne, er det første bildet som dukket opp en eldre utgave av Olga. Slik hun var i årene før synet og hørselen begynte å svikte.

- Før var hun sprek til tusan. Hun likte å reise, og vennskap var viktig for henne, så det ble mange turer både med meg og med venninnegjengen hennes. Og hun hadde en fantastisk hukommelse, minnes han.

- Hun kunne huske detaljer fra mange år tilbake, og den egenskapen tok hun med seg helt i graven. Det gjorde at det alltid var interessant å snakke med henne, både for meg og andre, forteller han.

Oddmund er gammel elektriker, og kom til Bergen fra Ulsteinvik i 1939. Olga var på denne tiden budeie på Fana prestegård. Siden det var dårlig med elektrikerjobber under krigen, endte Oddmund opp med å kjøre melk fra prestegården. Det var her han første gang fikk øye på den vakre budeien. Snart fikk han jobb som dreng på gården, og de to utviklet kjærlighetsforholdet ute på markene.

Da de giftet seg i 1941, tok de fatt på et 71 år langt, lykkelig ekteskap.

- Vi hadde et godt liv sammen. Vi tok oss av barna på best mulig måte. Travelt var det nok også, men vi greide det, sier den tidligere bedriftslederen, som på det meste hadde 64 ansatte i arbeid i elektrikerfirmaet sitt på Nesttun.

- Jeg satt og regnet på anbud i rommet ved siden av. Olga og ungene var her i stuen, minnes han.

Ifølge eldstesønnen Svein ga foreldrene dem en idyllisk barndom. At faren var travel og hadde mye på seg, lot han ikke virke inn på familielivet.

- Vi hadde en god havn i dette huset. Jeg er helt sikker på at det var travelt, men det var ikke noe vi barna merket. Vi hadde et fantastisk godt familieliv, sier Svein.

Da Olga og Oddmund kom opp i årene, forberedte de begge hverandre på at en av dem en dag skulle stå igjen alene.

- Det snakket vi om ganske åpent. På slutten vil jeg si at Olga følte at hun ville komme vekk. Jeg forstod det på en måte, men ikke fullt og helt før etterpå, forteller han.

Kjøpte ringeapparat

Nå er det tomt i stolen der Olga pleide å sitte de siste årene, da helsen gjorde det vanskeligere å bevege seg, og sviktende syn og hørsel gjorde det vanskeligere å kommunisere. Både Olga og Oddmund fikk hjerneslag, men Olga ble rammet hardest. Beina sviktet, og de siste årene måtte hun ha hjelp til det meste.

- Hun følte seg nok mer og mer isolert når hun knapt kunne høre eller se. Da fikk hun også litt angst for å være alene, forteller Svein.

Paret var fast innstilt på å bo i huset der de hadde bodd hele livet. Løsningen for ekteparet ble i Petter Smarts ånd: Svein gikk til innkjøp av en digital dørklokke på Claes Ohlson: Oddmund hadde bjellen på seg døgnet rundt. Olga satt i stolen med ringeknappen. Følte hun seg utrygg, trykket hun på den. 

- Ringte den ofte?

- Den ringte hele tiden. Alt for ofte, sier Oddmund og smiler. 

Da konens helse sviktet, så Oddmund det som en selvfølge at han skulle være tilstede for henne.

- Hun hadde gitt meg et godt liv, og et langt og lykkelig ekteskap. Det skulle bare mangle at jeg tok meg av henne. Det var min plikt, sier han.

Fort nedover

I desember sviktet beina bokstavelig talt under henne etter en tur på toalettet. Legene konstaterte brudd i ankelen. Olga ble fraktet til sykehus, og derfra videre til Fyllingsdalen sykehjem. Hun skulle aldri komme seg igjen. 6. januar sovnet hun inn på sykehjemmet.

Begravelsen ble en gripende og sterk opplevelse for den den gang 95 år gamle ektemannen.

- Det var døden som skilte oss, men selv døden kan være human. For kjærligheten og minnene, det får vi beholde så lenge vi lever, sa han under begravelsen. 

Presten så overrasket på ham.

- Jeg så på presten at han reagerte på det jeg sa, men ikke på en negativ måte. Etterpå kom han bort og takket meg for det jeg hadde sagt, sier han. 

Oddmund kan fortsatt ligge i sengen uten å få sove, og tenke at han må være stille så han ikke vekker henne.

- Livet er veldig annerledes enn det var da det var oss to. Det er mer ensomt, men jeg har veldig god hjelp fra barn, svigerinner og barnebarn. Det er viktig, sier han.

Mange kommer seg igjen

Å miste ektefellen etter et langt samliv oppleves vanskelig, sier forsker Hege Gjertsen. I 2004 dybdeintervjuet hun 20 eldre om tapet av ektefellen. Ett av funnene var at menn har en tendens til å komme fortere over tapet enn kvinner.

- Jeg opplevde at mannfolk som hadde helsen og funksjonsevnen i behold, så ut til å komme seg raskere på beina etter å ha mistet ektefellen. De begynte tidligere å gjenoppta det sosiale livet. Menn som hadde dårligere helse, kunne imidlertid bli værende lenger i en sorgfase, sier hun.

Gjertsen jobber i dag ved Nordlandsforskning. Studien av enkene og enkemennene gjorde hun som stipendiat ved Senter for aldersforskning ved Universitetet i Tromsø.

Felles for alle hun intervjuet, var viktigheten av en familie som stilte opp.

- Man kan lett tenke seg til hvor viktig det er å ha familie som stiller opp i en slik situasjon. Jeg ble litt overrasket over hvor lite de la vekt på de praktiske ting i hverdagen. Menn som hadde mistet ektefellene sine, fant ordninger og lærte seg å ordne opp i praktiske gjøremål. Det tyngste for dem var savnet, ensomheten og det å få dagene til å gå, sier hun.

Tapet av ektefellen gjelder mange. Før eller senere skjer det alle som deler livet sammen, og Gjertsen mener det er viktig med kunnskap om enker og enkemenns livssituasjon.

- Er det lettere å forsone seg med tapet når man har levd et langt liv sammen?

- Det kommer an på situasjonen. Jeg så at dersom ektefellen døde etter lengre tids sykeleie var det lettere å forsone seg med døden, enn når dødsfallet skjedde brått. Det varierer fra person til person om man evner å være takknemlig for årene man fikk sammen, og se at det er en mening med det. Andre er så langt nede at de ikke ser det slik. Også det om man har en religiøs tro spiller inn på hvordan man takler tapet av ektefellen, sier hun.

Et sjokk

Det var lørdag før palmehelgen 2006. Svein Moldskred var på Nesttun for å hjelpe faren Oddmund med å bygge nytt bad i første etasje. Konen Alfhild var hjemme i Sveio, der hun jobbet på skolen. Paret hadde bodd i Sveio i 18 år mens Svein jobbet i Haugesund.

Svein snakket med sin kone på telefon på lørdag, men stusset over at han ikke kunne få tak i henne søndag.

- Jeg regnet med at hun var engasjert av skolen på en eller annen måte, og tenkte først ikke så mye over det. Men da jeg ikke fikk tak i henne utover kvelden og natten, da begynte jeg å ane uråd, sier han.

Natt til mandag kjørte han til Sveio, gikk inn i huset og inn på soverommet. Der fant han konen liggende død i sengen.

- Det var ingen forvarsel. Hun lå som om hun sov, men hun var død. Det kom fullstendig som et sjokk, sier han.

Ukjent dødsårsak

Den dag i dag er han ikke hundre prosent sikker på hva som var dødsårsaken.

- Alt tyder på hjertestans etter et hjerteinfarkt, men ettersom politiet ikke ville foreta noen obduksjon, vil jeg aldri få det fulle og hele svaret, sier Svein.

Morgenen etter ringte han begravelsesbyrået. I løpet av påskeuken organiserte han hele begravelsen. I denne første fasen handlet han på instinkt, utenfor seg selv.

- Jeg fungerte og var nok oppegående og aktiv like etterpå, men i ettertid har jeg tenkt på hvilket sjokk det var. Døden kom så brått at jeg ikke hadde tid til å omstille meg, og den første tiden gikk jeg i et eget skall. 14 dager senere, da jeg reiste ned igjen til Sveio for å bo i huset, var det tøffeste. Jeg lurte på om jeg skulle orke å legge meg i den sengen, men jeg gjorde det, sier Svein.

Startet på nytt

Han innså imidlertid raskt at han ikke kom til å bli boende i Sveio. Da konen forsvant, kom behovet for å starte på nytt i hjembyen.

- Arbeidsgiveren min ga meg oppgaven med å starte opp en avdeling av firmaet i Bergen. Jeg så på dette som en anledning til å flytte hjem til Skjold, der vi alltid har hatt et hus. Men når jeg ser tilbake på disse årene, så har det vært en veldig tung prosess. Du har disse litt absurde tingene; man tar hensyn til henne når man tar ut av oppvaskmaskinen, man bretter klærne og legger dem slik at hun skal finne dem igjen, slik man alltid har gjort. Slikt slutter man ikke med, sier han. 

Også broren Trond har opplevd å bli enkemann. Han opplevde at konen måtte gi tapt etter mange års kamp mot kreften. Svein har ofte tenkt på hvordan deres to ektefeller, som var bestevenninner, avsluttet livene sine.

- Jeg har ofte tenkt på det faktum at min kone forsvant så brått. Var det en bedre utgang enn hun som lå i flere år? Jeg er ikke sikker på svaret, sier Svein.

Det han er sikker på, er at Alfhild selv ikke ønsket noe langvarig dødsleie.

- Hun hadde sett sin egen mor ligge i år etter år og gradvis forsvinne. Det håpet hun inderlig å slippe, og det slapp hun. Men alt for tidlig, selvfølgelig, sier han. 

Nytt vennskap

I dag ser han på seg selv som heldig, til tross for sitt store tap. Svein har kommet seg videre i livet, og er nå i et nytt forhold.

- For meg har det vært viktig for å kunne bearbeide sorgen, sier han.

- Hvor lenge varte din sorgprosess?

- Jeg merker det ennå, men det blir mindre og mindre. På en måte så aksepterer du det. Vi hadde lagt bak oss førti år. Hvem vet hvor lenge slikt varer? Jeg går fortsatt rundt i huset og ser ting som var hennes. Men nå har jeg kommet dit at jeg har begynt å rydde ut tingene hennes. Barna kommer og hjelper meg med å tømme skapene. Før eller siden må man bare gjøre det. Men det går noen år, sier han.

Dyrker jorden

Hans far Oddmund har fem barn, 16 barnebarn og 22 oldebarn. Begge mener familien har hatt ekstra stor betydning i tiden etter at ektefellen gikk bort. Svein mener den viktigste grunnen til at faren fortsatt er oppegående i sin alder, er at han alltid har dyrket jorden. Stadig er han ute og klipper gresset, eller plukker frukt og bær i hagen ved huset i Brakehaugen. 

- Å fortsette å leve slik du har gjort, det er min filosofi. Jeg minnes henne, og sorgen er tung å bære. Men man må forsøke å leve videre. Å ha ting å gjøre er veldig viktig. Selv har jeg mer enn jeg rekker over, sier Oddmund.

FAR OG SØNN:Svein tror faren er så sprek fordi han er så mye uti hagen, plukker frukt og bær og klipper gresset. - Han har dyrket jorden hele livet, sier sønnen. Foto: Terje Bringsvor Nilsen

Oddmund og Olga traff hverandre på Fana prestegård. Hun var budeie. Han kjørte melk. I 1941 giftet de seg. Foto: Privat

I 2011 feiret Olga og Oddmund jernbryllup, 70 års bryllupsdag. Som blant annet ble feiret med en diger kransekake. Foto: Chris Ronald Hermansen

FAR OG SØNN:Svein tror faren er så sprek fordi han er så mye uti hagen, plukker frukt og bær og klipper gresset. - Han har dyrket jorden hele livet, sier sønnen. Foto: Terje Bringsvor Nilsen

Mistet lappen på Flyplassvegen

UP beslagla førerkortet på stedet.

– Jeg skjønner ikke hvordan vi tapte dette

Målvakt Olivia Lykke Nygaard var trodde ikke det hun så da Tertnes avgjorde i siste sekund.

Adresse: Østre Nesttunveg 6, 5221 Nesttun.
Åpningstider: mandag – fredag 09.00-16.00.
Organisasjonsnummer: 939541489

Sentralbord: 55 11 80 10
Tips: tips@fanaposten.no


Ikke fått avis, eller henvendelser om abonnement?
Ring 23 33 91 58 eller send epost til fanaposten@mediaconnect.no

Fanaposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Det er også mulig å ta kontakt med Pressens Faglige Utvalg (PFU), et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål.

Fakturainformasjon:
Vi mottar kun elektroniske faktura (EHF eller pdf): regnskap@mbkonsern.no
Les mer om efaktura her.


Ansvarlig redaktør: Ståle Melhus, 982 17 445
Daglig leder: Kenneth Dahling, 952 24 714

© Fanaposten