fanaposten.no

- Jeg angrer på mye av det jeg har gjort, men jeg får det ikke ugjort. Nå ønsker jeg å ta de mulighetene jeg får, og starte et nytt liv, sier Bjarte Netteland. Han har vært rusmisbruker i mange år, men jobber hver dag for å bli rusfri. Foto: Eirin Egge Ryan

Bjarte får et hjem til jul

FANA: Natt til 3. juli 2013 ringte Bjarte Netteland sin mor, fortvilet, redd og skrekkslagen. Huset hans stod i full brann, livet hans ble snudd på hodet. Igjen.

Nyheter · Publisert 17:46, 13 des 2013

- Jeg kom hjem om kvelden den 2. juli og tok hunden ut av buret og opp i stuen. Der satt jeg på TV-en, og sovnet på sofaen, sier Netteland.

Han våknet brått av at hunden bjeffet og slo han med labbene.

- Den fikk liv i meg. Jeg så opp og så store flammer på innsiden av taket. Jeg tok med meg hunden og løp ned så fort jeg kunne til nærmeste nabo. Derfra så jeg at leiligheten brant til grunne, forteller Netteland med tårer i øynene.

I mellomtiden hadde han vekket naboer, og ringt både politi og brannvesen.

Reddet av hunden

Hundens bur stod i 1. etasje, og den hadde ifølge Netteland også overlevd dersom han ikke tok den med opp.

- Jeg derimot, hadde ikke våknet om det ikke var for hunden. Jeg fikk totalt panikk! Jeg tenkte ikke klart, jeg ville bare redde livene våre, sier han.

Ingen vet foreløpig hvor brannen startet, og brannårsaken er enda ikke klar.

- Jeg så ikke flammer på veien ut, bare flammene i taket. Med en gang jeg kom ut døren så jeg at flammene stod ut av vinduet, forteller Netteland.

Les også: Ove forsynte byen med amfetamin Han mener det tok 15-20 minutter før politi og brannvesen kom, mens politiets logg sier det tok åtte minutter. Han mener ventetiden var for lang.

- Jeg stod der og så leiligheten min brenne til grunne. Jeg synes det tok utrolig lang tid før noen kom. Men jeg har ikke giddet å krangle med dem om det, sier han.

Like etter brannen flyttet han hjem til sin mor, Turid Netteland. De synes begge at oppfølgingen etter brannen har vært dårlig.

- Jeg fikk hjelp med noen klær og litt mat da jeg hadde mistet alt. Utenom dette var det lite oppfølging, forteller han.

Han var i politiavhør dagen etter, og ble frikjent da brannårsaken ikke er funnet. De venter fortsatt på svar.

- Jeg har gått i uvisshet lenge og ventet på denne såkalte branntekniske rapporten. Jeg vet ikke når jeg får den, og begynner å miste håpet, sier Netteland.

Takknemlig for mor

Netteland ble uføretrygdet et par måneder før brannen. Han har en røff bakgrunn og bodde i en kommunal leilighet, uten forsikring.

- Jeg tror ikke jeg får noen form for erstatning eller oppreisning fra kommunen. Jeg står på bar bakke, forteller Netteland rolig.

Netteland har en tøff bakgrunn som narkoman. I dag hadde han ikke hadde klart seg uten sin mor.

- Hadde det ikke vært for henne hadde jeg nok bodd på hospits i byen. Det var det tilbudet jeg fikk fra kommunen, sier han og ser bort på sin mor.

Hun sitter rolig og tilbakelent i en koselig stue i Stemmelia.

- Da sa jeg nei. Dersom Bjarte hadde havnet på hospits, kunne det gått galt. Han har vært litt på kjøret, og har hatt sine dager der han har vært veldig langt nede, forteller Turid.

Les også: Vil lindre sykdom med sang Netteland fikk kommunalbolig for 12 år siden. Før dette stod han fire år i kø for å få en bolig i det hele tatt.

- Før jeg skjerpet meg holdt jeg mye til i Nygårdsparken. Det at jeg fikk min egen bolig, gjorde at ting ble litt lysere, forteller han.

Etter flere år som narkoman gikk han på LAR, som er legemiddelassistert rehabilitering, og hadde et sidemisbruk.

- Men så fikk jeg meg hund, og da gikk sidemisbruket mitt ned med 90 prosent. Det å få ansvar hjalp meg utrolig. Jeg kunne ikke bare gi faen lenger. Det var utrolig oppløftende, sier han smilende og viser bilder av hunden.

Turid forteller at sønnens sterke ønske om hund alltid har vært et tema. Foreldrene lovet han en hund dersom han fikk orden på livet sitt.

- Nå er jeg helt ferdig med stoff, men jeg går på metadon. Det hjelper kroppen å vende seg av med heroin, forklarer han.

Tung bakgrunn

Veien til et nytt liv har vært tung for Netteland. Han advarer alle mot bruk av stoff, og forklarer at veien dit var alt for lett.

- Første gang jeg drakk alkohol var jeg 12 år, og så gikk jeg videre til hasj når jeg var 16-17 år gammel, forteller han.

Heroin prøvde han første gang da jeg var 25 år, og var avhengig i 12 år. Det er et av de verste valgene han har tatt.

- Jeg begynte med heroin fordi jeg var lei av å ruse meg på andre ting. Jeg skiftet miljø, og det var mye amfetamin på fest på 90-tallet. Det var når jeg var lei av å være våken så lenge av amfetamin at jeg prøvde heroin for å slappe av, forteller Netteland.

Han var hektet etter å ha prøvd det to ganger.

- Det er helt ekstremt. Jeg har det utrolig mye bedre nå. Det er som natt og dag. Det er ikke noe liv å gå på heroin. Da er du kynisk, du lyver og stjeler, forteller Netteland.

Les også: Farvel, Ingrid Han blir stille og prøver å forklare en hverdag styrt av stoff.

- Du har det bedre med deg selv der og da, men rusen forsvinner fort og det blir bare verre. Jeg fikk tak i stoff i parken og ble kjent med folk som solgte hjemmefra. Dagen min gikk ut på å skaffe penger om morgenen, for å så reise dit jeg fikk kjøpt heroin. Når jeg hadde fått det i meg var det om å gjøre å få tak i mer penger, fordi man vil ha mer rus. Sånn gikk hele dagen, helt til jeg sovnet om kvelden, forteller han og sukker trist.

Etter en lang kamp brøt Netteland med både parkmiljøet og stoffet.

- Samvittigheten er verst. Man lyver og lurer familien. Det kjenner jeg fortsatt på hver dag, sier han og ser bort på sin mor.

Hun smiler varmt tilbake.

Farlig miljø

- Det har vært tøft, men vi hentet han opp. Han har aldri vært voldelig, verken her eller ute. Han er en god gutt, som aldri har vært stygg mot oss, forteller Turid.

Hun legger til at folk oppfører seg forskjellig når man går på dop. Men hun har lært at det beste er å hjelpe sønnen i seng, da man sover mye under rus.

- Han var inne på avrusning, men det er ikke noe å skryte av. Det er for kort tid, alt for lite aktivitet og de klarer å smugle inn dop, forteller Turid.

Hun mener det brukes feil fremgangsmåte, og at rehabiliteringen bør kunne tilby større aktivitet.

- Mange blir bare sittende i en stol. Det er ikke så mye hjelp i det! Og greit nok at politiet tar fra dem stoffet, det er bra. Men da er mange på ny jakt etter nye penger til stoff, sier Turid.

Netteland sier seg enig. Han mener ikke alle er like heldige som han. Han har bodd på hospits tidligere, og beskriver det som et urolig sted hvor få ønsker å være.

- Det er litt som et stort kollektiv. Alle har hver sitt rom med en seng og nattbord. Kjøkken finner man på fellesarealet. De fleste som bor der er misbrukere. Det er derfor mye salg av dop på hospitsene. Det var også mye innbrudd og hærverk, sier Netteland.

Les også: Når døden skiller oss ad Hospits var det eneste Netteland ble tilbudt da han mistet huset i brann. Han synes det var et hårreisende dårlig tilbud. Han fryktet at han kom til å falle tilbake i et gammelt miljø om han flyttet inn der.

- Jeg synes det er utrolig dårlig oppfølging etter opphold på hospits. Jeg, for eksempel, har en svak psyke. Dersom jeg blir tilbudt noe, har jeg vanskelig for å si nei. Det er ikke alle som har en familie å komme hjem til. I mange tilfeller er parken eneste alternativ, forteller han.

Både Netteland og moren er spent på hva som vil skje når Nygårdsparken stenges. De frykter forflytning til andre deler av sentrum.

- De fleste jeg kjenner vil ut av miljøet, men det er vanskelig. Det er trist å se så mange unge falle inn i miljøet. Mange blir fristet med penger, forteller han.

Lang vinter

Netteland hadde bare noen måneder igjen av læretiden før han var ferdig som bilmekaniker. Moren Turid synes det er bittert, men tilfeldig.

- Det er vondt. Han var også et år i militæret. Det året gikk veldig fint. Han stortrivdes! Men så kom han dessverre inn i feil miljø, og begynte å reke på Nesttun. Hvorfor det ble han og ikke en av de to andre brødrene hans, er helt tilfeldig. Han er en utrolig snill gutt som kan veldig mye, forteller moren om sin yngste sønn.

Dagene går med til turer, TV, husarbeid og prosjekter som han hjelper moren med. Brødrene har flyttet ut, faren er dement og bor på hjem. Bjarte tror det blir en tøff vinter.

- Jeg er en urolig type som alltid må gjøre noe. Jeg tror det er riktig og bra å aktiviseres, forteller Turid.

Hun forteller at hun ønsker å hjelpe så godt hun kan. Men begge tror at kommunens tilbud om hospits er å gjøre vondt verre.

- Jeg har hatt mine tanker og mine netter hvor jeg har vært så utrolig redd for han. Det er ekstra vondt at ingen har ringt å spurt hvordan vi har det. Det er jo gjerne godt å snakke med noen, spesielt for han, forteller Turid.

Det siste året har Netteland sett lysere på livet. Mye takket være hunden.

- Alt begynte å gå så bra. Livet forandret seg fullstendig etter at jeg fikk hunden. Ting var på riktig vei, men så brant huset ned. Nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, sier han tungt.

Han stod på bar bakke, helt til telefonen fra kommunen kom. Like før Fanaposten gikk i trykken ringte Netteland, litt lettere i stemmen enn tidligere.

- Nå ringte de fra kommunen. Jeg har endelig fått meg bolig igjen, forteller han.

Han har blitt tildelt en ny bolig på Sandsli, som er innflytningsklar den 20. desember.

- Det var litt langt borte, men det får gå. Det er bare en midlertidig løsning for et halvt år, sier han.

Ifølge Netteland ønsker kommunen å gjenoppbygge boligen som brant i Slåtthauglia.

- Jeg har vonde assosiasjoner med det gamle huset etter brannen, og ønsker egentlig å finne et helt nytt sted. Den siste tiden har vært veldig tøff. Jeg har tross alt ikke bodd hjemme på 15 år. Det har definitivt vært en utfordring, forteller han.

Han gleder seg til å bo for seg selv igjen.

- Dette har jeg ventet lenge på, nå er jeg lettet. Men jeg synes fortsatt at oppfølgingen var svært skuffende. Det har vært lite støtte å få, forteller han.

I dag står Netteland fortsatt på bar bakke, uten arbeid, klær, møbler og utstyr til leiligheten.

Drømmer om en jobb

Netteland har flere drømmer og tanker om fremtiden. Til tross for at han har lite, prøver han å holde motet oppe.

- Jeg har ikke så mange jeg kaller venner. Jeg har hunden min, den er god å ha, forteller han.

Den store drømmen er å starte et lite verksted for seg selv.

- Jeg har skrudd på både gressklippere og motorsykler siden jeg var liten. Å bli mekaniker har alltid vært en drøm. Jeg kunne tenkt meg å starte et sykkelverksted. Veien dit er lang, og jeg håper på støtte, sier han.

Sammen med sin mor jobber han seg oppover.

- Vi forsøker å gjøre det beste ut av det. Vi kan jo ikke gi opp, forteller Turid.

Hun har måttet stå på sine egne bein siden hun var 22 år gammel. Da mistet hun sin mor. Da hun var 25 døde hennes far.

- Men da var jeg gift, og det har jeg vært i 50 år. Men min mann ble dessverre dement. Han brakk lårhalsen og fikk lungebetennelse for noen år siden, og da kunne han ikke bo hjemme lenger. Det er en sykdom man ikke blir frisk av, og jeg vet at jeg ikke kan få han tilbake. Det er veldig vondt, men sånn er livet. Vi tåler en støyt! sier hun tappert med et smil om munnen.

Netteland sier seg enig.

- Det er mye jeg angrer på, men man kan ikke spole tilbake i tid. Nå ønsker jeg bare å ta de mulighetene jeg får, og starte et nytt liv der det slapp før brannen, sier han.

Han legger ikke skjul på at det kan bli tøft og vanskelig.

- Men jeg skal nok klare det, forteller han.

Etter at den kommunale leiligheten til Bjarte Netteland brant ned, var plass på hospits det eneste kommunen kunne tilby han. Da tok moren Turid han hjem til seg. Nå har han fått ny leilighet av kommunen som er innflyttingsklar 20. desember. Foto: Eirin Egge Ryan

Mistet lappen på Flyplassvegen

UP beslagla førerkortet på stedet.

– Jeg skjønner ikke hvordan vi tapte dette

Målvakt Olivia Lykke Nygaard var trodde ikke det hun så da Tertnes avgjorde i siste sekund.

Adresse: Østre Nesttunveg 6, 5221 Nesttun.
Åpningstider: mandag – fredag 09.00-16.00.
Organisasjonsnummer: 939541489

Sentralbord: 55 11 80 10
Tips: tips@fanaposten.no


Ikke fått avis, eller henvendelser om abonnement?
Ring 23 33 91 58 eller send epost til fanaposten@mediaconnect.no

Fanaposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Det er også mulig å ta kontakt med Pressens Faglige Utvalg (PFU), et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål.

Fakturainformasjon:
Vi mottar kun elektroniske faktura (EHF eller pdf): regnskap@mbkonsern.no
Les mer om efaktura her.


Ansvarlig redaktør: Ståle Melhus, 982 17 445
Daglig leder: Kenneth Dahling, 952 24 714

© Fanaposten