Akkurat nå ligger tusener av ukrainske ungdommer i skyttergravene. De skulle vært på skolebenken, på fotballbanen, sammen med sine familier og venner, med kjæresten sin, gamet og gledet seg til våren. De opplever det grusomste og voldeligste fra en overmakt som ønsker dem alt annet enn den friheten de ønsker seg.

Russland har en lang historie med å bruke vold som virkemiddel ovenfor sine naboområder. Det viser Tsjetsjenia, Georgia, Dagestan, Syria og de siste åtte årene i Ukraina. Det har kostet hundretusener av mennesker livet. Denne uken markerer vi ett år siden invasjonen av Ukraina og starten på en fullskalakrig vi ikke har sett maken til i Europa siden andre verdenskrig. Avstanden mellom Russland og Vesten er stor. Russland ønsker å ta et Europeisk territorium med voldsmakt. Det kan vi ikke akseptere.

Putins aggresjon er også et tegn på en mislykket tilpasning til en ny verden, og en lengsel etter en fortid hvor Sovjetunionen og USA var de dominerende polene. Putins Russland er imidlertid ikke Sovjetunionen. Flere sentrale bidragsytere til denne unionen var europeiske. Disse valgte til motsetning til Russland å reformere og ta steget i en demokratisk retning. Polen, Litauen og Estland og Ukraina er blant dem. Disse statene gjorde det av fri vilje fordi våre demokratiske modeller og verdier - sammen med vår sikkerhetsgaranti - var mer attraktivt for dem.

Russland har nå gått mange broer for langt. Ved å invadere et Europeisk naboland har de blottlagt sin linje for alle i vesten og uløst en massiv motreaksjon. Putins regime er ansvarlig for krigsforbrytelser og mord på uskyldige ukrainere og for å sende sine egne unge inn i en ulovlig krig. Dette fører til lidelse også i Russland. Tusener av fattige russere og andre sårbare grupper i Russland er tvunget frem i frontlinjene og dødstallene er enorme.

Jeg husker godt advarslene fra forrige generasjon – som i samtalene med min farfar på kjøkkenbenken i Flekkefjord på 90-tallet. Mange i hans generasjon fikk kjenne den spanske borgerkrigen på kroppen. Han kjente volden som kom med andre verdenskrig og viktigheten av kamp for frihet og demokrati.

Hans budskap var at vi ikke må være naive i møte med militærautoritære som Putin – at slike ikke vil ikke stoppe før de møter tilstrekkelig motmakt. Vinner de frem så flytter de presset mot andre som er i deres randsone – demokratier som oppleves som en trussel. Kina følger også utviklingen med argusøyne. Lykkes Russland, får det konsekvenser for Taiwan.

Putins overgrep er et angrep på folkeretten - og de normene vi etablerte i Europa etter andre verdenskrig. Disse har tjent oss vel og er tett knyttet til våre nasjonale interesser og vår nasjonale sikkerhet. Utfallet av krigen er derfor knyttet til vår evne til å forebygge krig og voldelig konflikt - at alle våre unge og barn skal kunne gå en trygg fremtid i møte.

Akkurat nå ligger tusenvis av ukrainere i skyttergravene. De ber oss om våpen og vern mot volden de utsettes for. Uten vestens våpenhjelp ville de ikke hatt en sjanse mot det som før krigen startet var en overlegen krigsmaskin. Vi har en moralsk forpliktelse til å støtte dem.

Vi i vesten må stå fast i møte mot regimets voldsbruk så lenge det kreves, slik at den russiske herjingen i Europa stoppes en gang for alle. Putin stopper kun der motstanden er sterk nok til å overmanne. Derfor er vi nødt til å støtte Ukraina. Konsekvensene for Europa er for store om vi lar være.