Velgerne har prøvd å avgjøre bybanesaken i to valg.

Både 2015 og 2019 ga de flertall til partier som lovet dem på tro og ære å bygge bybanen i tunnel. Ved hvert valg har de seirende politikere brukt tilliten til å tilrive seg makt, og deretter forkastet løftene sine.

I 2015 var det Ap. I år ble det Sp, MDG og Rødt sin egen gruppeleder. Disse snuoperasjonene skaper raseri og avmaktsfølelse hos mange.

Valgløfter er en hellig ting

Noen vil si: Det har kommet ny informasjon, og da er det jo bare å snu? Og Høyre kan jo tjene politisk på å hestehandle med KrF og Venstre for å eventuelt få byrådsmakt?

Slike snuoperasjoner viser en kynisk holdning til politikk, og manglende respekt for valgløfter.

Ansvarlige politikere snur ikke 180 grader bare fordi det passer dem. I alle fall ikke når man har utstedt garantier. Man kan ikke si A til velgerne, og gjøre B, uten å skade folks tillit til demokratiske prosesser.

Samtidig: Det er fair å endre standpunkt, men måten det skjer på er ikke likegyldig.

Om et parti vil gå bort fra bybane-løftet sitt, kan det gjøres på en åpen og demokratisk måte. Man kan for eksempel gjennomføre store partimøter for alle medlemmer, slik Rødt gjorde. Likevel valgte enkelte å gå imot fellesskapet i partiet.

Eller man kan bygge banen til Spelhaugen, vente til det holdes nytt valg, og justere valgprogrammet sitt slik at velgerne kan ta stilling til saken på nytt.

Utbryterne Odd Arild Viste, Steinulf Tungesvik og Stig Torgersen gjorde ingen av delene. De takket for velgernes tillit ved å bryte alt av grunnleggende spilleregler, og ble frispillere som tråkket på både partiprogram og partiprosesser.

Hvem kan se velgerne i øynene?

Høyre har kanskje gjort seg upopulære i noen partier ved å kjempe hardt for en bybanetunnel helt siden 2013. Det får faktisk bare være. Det er uendelig mye viktigere å kunne møte velgerne med hevet hode. Ikke alle kan det.

Veien videre

Siden dag én har jeg vært en tilhenger av å lage verdens vakreste plass foran Bryggen, uten biler, busser og en 15 meter bred bybanekorridor. Den kampen håper jeg fortsetter så lenge det er realistisk å vinne.

Men den største oppgaven fremover blir å gjenreise et minimum av tillit til politikere og valgløfter.

Vi er alle lei av bybanedebatt, men debatten om hvordan bydemokratiet fungerer må faktisk begynne nå. En løsning kan være å revurdere byparlamentarismen, som i ti år har hindret at flertallet i byen får viljen sin.

En enda enklere løsning er å ikke love og lyge. Det er helt gratis.

Med ønske om en et godt nytt år der politikerne i byen vår må vise sin tillit verdig!