Søndag begynner advent. Det er tid for å finne frem adventsstake og lilla lys, for nå begynner nedtellingen. Om litt over fire uker er det jul. For meg er det to ting som fremfor alt minner meg om førjulstid, og det er ønskelister og ungenes adventskalendere.

Skikken med adventskalendere oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Til å begynne med fungerte de bare som hjelpemidler for å vite hvor mange dager det var igjen til jul. Noen hang opp 24 bilder på en vegg, andre tegnet krittstreker på veggen som så barna kunne viske bort én etter én. Noen samlet strå, og la ett nytt strå i en krybbe hver dag, slik at den på julaften var klar til å ta imot Jesus-barnet.

I løpet av årene som har gått har adventskalenderne utviklet seg. Nå er mange kalendere av papir og fylt med sjokolade. Andre består av 24 små gaver eller oppgaver, én for hver dag, og noen har det som kalles kalenderlys. Men uansett hvordan kalenderen er, så handler det om å telle dager og skape forventning.

Reklame og gavekort

Parallelt med at de uåpnede lukene i adventskalenderen minker, vokser ønskelistene. Avisene er fulle av reklame for ting som vi kan ønske oss, og for noen er det mange gaver som skal kjøpes. Det er leker og klær, pynteting og sportsutstyr, bøker, sjokolade eller et gavekort på opplevelser.

Ønskelister hører også for mange adventstiden til, og ønskelistene forteller noe om oss. De sier noe om hva som er viktig for oss, og de sier noe om hvem vi er.

I fjor fikk jeg se den vakreste ønskelisten jeg noen gang har sett. Den første helgen i advent så jeg en utstilling på Fana kulturhus. Det var en ønsketre-utstilling, en utstilling av ønskene som hadde hengt på ønsketreet. For på Nesttun har vi ikke bare ønskelister, vi har vårt helt eget ønsketre.

Fra Fanafolket

Hver vår gjøres det vakre, lille treet utenfor kulturhuset klart, og gjennom de neste ukene er det mulig å skrive ønskene sine med vannfast tusj på ark som tåler vann. Ønskene henges opp på treet som etter hvert er fullt av hvite, vannfaste ønskelapper. Det var de som ble utstilt i kulturhuset.

Og om ønskene sier noe om oss, så sier denne ønskelisten noe om Fanafolket. For det var ikke ting som stod på ønskelappene. Det var fortellinger om livet. Lappene rommet sorg og håp. Det var savn, men også forventninger. «Ta vare på øyeblikket akkurat nå. Det får vi aldri igjen» stod det.

«Jeg ønsker at alle har det bra og at ingen blir lei seg» sa en annen. «Jeg ønsker fred i verden» hadde et barn skrevet, og en annen sa: «Jeg ønsker å leke med venner». Én ønsket faren sin tilbake, mens en annen ønsket at mamma ikke skulle bli syk. Noen ønsket seg jobb, og andre håpet at kranglene i familien skulle ta slutt. En ønsket seg kjæreste, og kanskje fordi vi bor i Bergen var det et lite barn som også ønsket seg en vanntett dress.

Lys i mørket

Første søndag i advent er kirkens nyttårsdag. Det høres kanskje litt rart ut, men det gir oss en mulighet til å starte det nye året med adventstid, med forventning, lys og håp midt i mørket. For det er det adventstiden handler om. Det er det adventskalenderen og ønskelistene minner oss om. De minner oss om hvem vi er, og samtidig kan de også minne oss om at vi står i en sammenheng som er større enn oss selv og større enn den tiden vi lever i.

Teksten som skal leses i kirken på første søndag i advent, forteller om da Jesus leste ordene fra profeten Jesaja som sier: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.

Midt i våre liv, midt i november-mørket, trenger vi nåde og håp. Adventstiden minner oss først og fremst om det: At Jesus kom til oss med nåde og håp. Han kom til oss og våre liv, og Han er her midt i alt.

Derfor har jeg lyst til å invitere dere med på en annerledes adventskalender i år. En kalender der vi leter etter glimt av nåde i våre egne liv, glimt av det som virkelig betyr noe, glimt av glede og håp. Og så håper jeg vi finner litt hver dag. Det trenger ikke være så store opplevelser, for det er de små øyeblikkene som gjør livet stort.