November er ofte en regntung måned forbundet med mørke og gråvær. Jeg hadde bestemt meg for at i år skulle det være den måneden jeg skulle slakke av, roe ned og nyte naturen med åpent sinn.

Men en dag følte jeg ekstra trang til å gå ut å brenne et bål. Det var ikke bare tunge skyer som lå lavt over byen vår.

Tunge tanker, tomme tanker og tiltaksløse tanker hadde meldt sin ankomst. Vår bestevenn, min forlover, min mentor og min støttespiller nummer én er gått bort. Trygve-Reimar Hellestræ ble røvet fra oss så altfor tidlig.

Prosjektet Friluftsjournalisten ble født våren 2020, midt i vakuumet av starten på koronapandemien. Vi diskuterte det litt fram og tilbake, før min bestevenn og kommende mentor til slutt sa: Prøv å skriv en tekst og ta 10 bilder.

Ved bålet den kvelden ble det bestemt. Jeg tok utfordringen.

Å sitte her ved bålet i kveld, og høre en fugl kvitre og bålet sprake. Det gir varme minner. Jeg har kjent denne mannen siden jeg var 15 år. Nå er jeg 42. Det ble en «Everything changed when the Big Man joined my band». Han ble min Clarence Clemons.

En mann med hjertet på utsiden, aldri en låst dør. Alltid et smil.

Han er den eneste jeg vet som har hatt med en hullemaskin i sekken på fjelltur. Vi var på tur i ni dager.

Vi har hatt mye moro, men og litt sorg.

Nå som jeg sitter her ved bålet og bare er til, tenker jeg tilbake på at dette gjorde vi også.

Bare satt og så inn i bålet.

Helt til vi en av oss sa nei skal du ha en drink? Som oftest var dette to til tre typer saft med isbiter. Lett tilbakelent med beina på en stubbe tenker jeg på alle de diskusjonene vi har hatt. Kanskje intense noen ganger. Bare fordi begge er sta, og ville det beste. Jeg snakker om tekst og bilder jeg skulle levere som Friluftsjournalisten. Jeg har truffet noen, som sier at de tekstene er bra, fordi de er annerledes. Trygve hadde mange meninger, men ville aldri ødelegge min vinkling. Min måte å skrive på.

En ny kubbe på bålet.

Vi ble alltid enige. Han satt alltid preg på teksten. Sensuren på Grimstadneset var nådeløs. Men bare for å bygge opp teksten. Med mine ord. Ikke Trygves.

Noe vi aldri var uenige i var: Det er mye terapi i et bål.

Det visste jeg. Og jeg vet det nå også.

Det å bare være. Høre stillheten.

Eventuelt høre en saxsolo fra Jungleland. Med en kald alkoholfri mojito i hånden mens solen går ned.

En ting vet jeg. Jeg skal ikke slutte å skrive. Jeg vet og at teksten her inneholder i overkant mye tegnfeil og formuleringer Trygve hadde gått i fistel for.

«Du kan ikke skrive det sånn!»

«Jo, jeg kan.»

Fordi du skal ligge i bakhodet mitt, slik at jeg kan hedre ditt minne. Ta deg med på veien videre.

Jeg skal fremdeles diskutere tekst. For jeg vet hva du ville ment. Siste ord er ikke sagt.

Dedisert Uncle Trygve-Reimar Hellestræ #dutrh

Av Eyvind Tangen