Rundt om i verden finnes det et utall av ulike nyttårstradisjoner.

I mange spansktalende land markeres nyttår med å spise tolv druer. Druene må spises i takt med kirkeklokkenes slag, en drue for hvert slag. På den måten sikres både velstand og glede for hver måned i det kommende året. Andre tradisjoner innebærer å skrive ned ønskene sine på et papir, slik de gjør i Russland. Papiret brennes, asken legges deretter i et glass champagne og drikkes.

I Norge er det vanlig å ønske det nye året velkommen med fyrverkeri. Med raketter og krutt skytes det gamle året ut og det nye inn. I Ukraina feires nyttår med å synge den gamle folkesangen Shchedryk, en sang vi best kjenner omdiktet til julesangen Carol of the bells. Opprinnelig er det en sang som handler om en svale som kommer flygende – midtvinters - mens den synger om våren som skal komme, om gleder og velsignelser som venter.

I engelsktalende land er det en annen sang som synges nyttårsaften. Auld lang syne, med tekst av dikteren Robert Burns, synges like før klokken slår midnatt Hogmanay, som det skotske nyttår kalles. Sangen brukes også for å markere andre avslutninger som gravferder, slutten av et bryllup eller på konserten som har fått tilnavnet Last night of the Proms.

Her i Norge er sangen kanskje best kjent gjennom oversettelsen til Hartvig Kiran. En oversettelse som begynner slik: Skal gamalt venskap kverva bort og ikkje setja far? Skal gamalt venskap kverva bort og det som ein gong var?

Det er noe rart med nyttårsaften. Den rommer så mye. På den ene siden bærer den i seg glede og forventning, spenningen ved å gå inn i noe vi enda ikke kjenner. Det er så vi kan kjenne den sitrende forventningen og gleden som svalen i Shchedryk synger om.

Men nyttårsaften rommer mer. Den handler nemlig også om å ta avskjed med noe, legge bak seg det som har vært, gleder og sorger. Det vi har fått og det vi har mistet. På estisk kalles nyttårsaften for gammelårskvelden, fordi den tvinger oss til å se bakover. Og slik blander også vemod seg inn i festen.

Nyttårsaften minner oss både å se bakover på det som har vært, samtidig som vi skal forberede oss på det som skal komme, det vi enda ikke kjenner.

På vei inn i det nye året vil jeg derfor utfordre deg – og meg selv – på å starte en ny nyttårstradisjon. En tradisjon som kanskje krever litt stillhet. Noen minutters stillhet kan nemlig gi oss mulighet til å tenke på det som har vært, sørge over det vi har mistet og takke for det vi har fått, før vi vender oss mot det som skal komme.

Slike pauser kan være gode, men de kan også være krevende. Så da trenger vi også sangen Auld lang syne – igjen i Hartvig Kirans oversettelse – så vi sammen kan synge: Kom, ta mi hand, min trugne ven, og gejv meg di til svar. Eg byter vin og glas med deg, for det som eingong var. Så kan vi sammen gå inn i det nye som venter.

Og vil du gjøre dette i fellesskap med andre, så feires det gudstjenester på første nyttårsdag i både Skjold, Søreide, Ytrebygda og Birkeland – og du er hjertelig velkommen!