Jo, de som har vært der selv. De som bruker ord som ringer sant, ord jeg kan tro på, ord som gir trøst og håp.
I mitt arbeid som diakon møter jeg en del mennesker i sorg og kriser, og jeg har blant annet noen sorggrupper. Der møtes folk som sørger over noen de har mistet, og som ønsker å møte andre i samme situasjon. Gjennomgangstonen i disse gruppene er at det er godt å møte andre som vet hva de snakker om, og som tåler å høre deres smerte. Og så bytter deltakerne på å bringe lys og håp til hverandre – fordi de lytter og fordi ordene som sies ringer sant. De er på tilsvarende sted selv, og snakker ut fra erfaringens bakteppe.
Når vi feirer påske, er det også med et bakteppe av erfaring – da et bakteppe som har vist oss at det er en vei gjennom det vonde. For når vi går inn i Jesu lidelsesfortelling på langfredag, bærer vi alltid med oss påskemorgens oppstandelse. Vi lever i tiden etter oppstandelsen – og vet derfor at det er håp, også når det ser som mørkest ut.
For Jesu disipler var situasjonen annerledes. De så ikke for seg hva som ville skje påskemorgen – det var langt forbi noe de kunne fatte eller håpe på, selv om Jesus hadde sagt det til dem. Og vi kan kjenne igjen den følelsen – når alt er mørkt og vi ikke ser noen vei ut. Det er en følelse som er dypt menneskelig og allmenn – kjent at mennesker til alle tider.
Da er det godt å vite at vi har en Gud som vet hva dette innebærer, som har vært der selv – i det dypeste mørket. Jesus tok det valget, valgte lidelsen for å åpne veien inn til Gud for oss. At det var selvvalgt gjorde det ikke mindre mørkt eller mindre vondt. Og når han roper ut på korset langfredag: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», så var det i den dypeste nød.
Hvem lytter jeg til når alt er som tyngst? Hvem ser jeg etter i mørket?
Jo, de som har vært der selv. De som bruker ord som ringer sant, ord jeg kan tro på, ord som gir trøst og håp. Jesus er en sånn person, en jeg kan lytte til for å få håp og trøst når det er som mørkest. Fordi han kjenner mørket – og har gitt oss håpet.
LANGFREDAG
Nå er det nok
ikke noe håp igjen
og hadde det vært noe
hadde jeg ikke funnet det
her i mørket
jeg hører ekkoet
fra troen min
som smeller ned
i det harde gulvet
der håpet pleide
å ligge tjukt utover
tro mot betong
tro mot betong
tro mot betong
tro mot
oj
vent litt
her var det noe
av Trygve Skaug