Elizabeth Strout er en prisvinnende amerikansk forfatter som har millioner av lesere over hele verden. I Norge fikk hun gjennombruddet sitt med romanene om den helstøpte og litt «sære» kvinnen Olive Kitteridge som også er filmatisert med samme tittel.

I denne bokanbefalingen vil jeg konsentrere meg om de gripende romanene om Lucy Barton som det til nå har utkommet fire av.

Hovedpersonen Lucy vokste opp i triste forhold i småbyen Amgash i Illinois, USA . Hjemmet var preget av ekstrem fattigdom, både materielt og åndelig, men verst var mangelen på varme og kjærlighet innad i familien. Da hun får studiestipend kan hun ikke vente med å reise bort og komme i gang med det nye livet og kutter kontakten med familien.

Fra da av blir alt bedre.

Lucy gjør en klassereise, gifter seg med William som er en velholden akademiker, får to døtre med ham og blir selv en berømt forfatter. Men på tross av sin vellykkethet føler hun at hun ikke passer inn, at hun aldri er bra nok og at hun er usynlig. (Som om fortiden kleber ved henne og sender ut en dunst av noe uforklarlig).

Bøkene kan leses hver for seg, men jeg vil anbefale å lese dem i denne rekkefølgen:

1. Jeg heter Lucy Barton

I den første romanen møter vi Lucy som har vært innlagt på sykehus i en periode. Hun savner

døtrene sine, som er engstelige når de kommer på sykebesøk, og får bare snakke med mannen sin, som har sykehusskrekk, på telefon.

Plutselig en dag sitter moren ved sykesengen. Lucy har hatt et vanskelig forhold til moren og nærmest ingen kontakt. Men nå samtaler de plutselig om livet i småbyen de kommer fra og alle menneskene som bodde i deres nærhet. Gjennom disse tilbakeblikkene blir vi kjent med Lucy’s oppvekst og omgivelser.

2. Hva som helst er mulig

Denne boken inneholder mange små fortellinger. Her møter vi igjen folkene fra småbyen som Lucy og moren samtalte om i første bok. Vi møter mange skjebner, og får høre deres historier og deres blikk på den berømte forfatteren Lucy og den stakkars familien Barton.

3. Åh, William

Nå har det gått flere år, og vi møter igjen Lucy som sørgende enke etter at hennes andre ektemann, musikeren David, døde. Hun møter igjen eksmannen William som er skilt for 3 gang og lar seg overtale til å bli med ham på en biltur til Maine. Det viser seg at han har funnet ut at han har en søster han ikke visste om. Romanen tar for seg løgner og relasjoner innad i familien og sorgbearbeiding.

4. Lucy ved havet

Denne foreløpig siste romanen om Lucy kan lese som en kjærlighetsroman.

Vi havner midt i lockdown under pandemien, og Lucys eks-mann og forsker William overtaler henne til å flytte med ham fra Manhattan til en liten småby i Maine for å redde henne fra byen med mye smitte.

Tidligere har han overtalt de voksne døtrene deres til å flytte ut fra New York, og også dem får vi høre mer om.

Forfatteren viser en dyp innsikt i menneskesinnet. Jeg har en helt bestemt følelse av at disse romanene er skrevet av omsorg og med kjærlighet til menneskene som befolker dem og til mennesker generelt.

Forfatteren gir Lucy en egen lydhørhet og åpenhet som får oss til å tenke på hva vi forstår av andre og hva vi forstår av oss selv. Her er det lite fordømmelse, men mye empati. Og Lucys angst, selvransakelser og dårlige selvbilde viser hva fattigdom og mangel på kjærlighet kan gjøre med et menneske uansett grad av vellykkethet.

Språket i bøkene er lett og muntlig. Det er likevel en inderlighet i dem og tonen er varm. En anmelder beskrev det som om du har fått en ny venninne som hvisker i øret ditt.

Ta sjansen og bli kjent med Lucy du og!