fanaposten.no

Husflidskomponisten som viet livet til å utdanne kirkemusikere

Ivar Mæland har spilt orgel til dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd hele sitt liv. Men han har også viet livet til å utdanne unge kirkemusikere. Nå pensjonerer han seg.

Folk i Fana · Publisert 07:00, 1 jan 2017

Ivar Mæland vokste opp i bedehusmiljøet på Bremnes på Bømlo, og dette skulle lede ham inn på den livsveien som har gitt han så mye glede.

– Allerede som 5-åring bestemte jeg meg for at jeg skulle bli kirkeorganist. Da jeg var 16 år flyttet jeg til Haugesund hvor jeg gikk i lære et par år. Som 18-åring kom jeg inn på Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København, og samtidig fikk jeg jobb som organist i den norske sjømannskirken i København. Min første organiststilling fikk jeg i Skagen, sier Ivar Mæland.

Danmark har vært viktig for Mæland, og faktisk har han vært organist i Danmark og Norge like lenge i løpet av sitt yrkesaktive liv.

Pensjonisten som ikke gir seg

De siste tre årene har han vært organist i Ytrebygda kirke, men til jul er det slutt. Da er han pensjonist.

– Jeg spilte egentlig min siste konsert som fast kirkemusiker i Fana kirke under en direktesendt radiogudstjeneste søndag 11. desember. Men allerede tirsdag akkompagnerte jeg en gruppe ungdommer under en konsert i Ytrebygda kirke. Jeg har jo et svakt punkt når ungdommene spør om jeg kan hjelpe til, smiler han lunt.

Han har sett for seg en nedtrappingsperiode som kirkemusiker, for han klarer ikke bare å slutte.

– Vikarlivet som kirkemusiker fortoner seg som en behagelig tilværelse. Jeg liker jo veldig godt musikklivet. Men jeg bet meg merke i at de på Fedje gjentatte ganger har søkt etter organist, uten å lykkes. Siden jeg er oppvokst ved havet, liker jeg meg godt på steder som Fedje, og jeg kontaktet dem angående organistjobben. Nå skal jeg spille minst én gang i måneden der ute, sier Mæland.

Etter organistjobben i Skagen førte musikken ham videre til jobb i Trøndelag. I 1978 ble han lektor i kirkemusikk ved Trøndelag Musikkonservatorium. Kort tid senere ble han også assisterende domorganist i Nidarosdomen. Han tilrettela også programmet under Olavfestdagene i flere år sammen med Harald Bjørkøy.

Streikelederen

Mæland var den som brakte organistene og kirkemusikerne inn i LO. I 1987 overtok han som leder for Norsk Kantor- og Organistforbund, og var med på å føre organisasjonen inn i Musikernes Fellesorganisasjon, som er et LO-forbund. I dag har MFO mellom 8000 og 9000 medlemmer. I 1988 begynte han også som organist i Fana kirke.

– Jeg pendlet mellom Bergen og Oslo. To dager var jeg på kontoret i Oslo, resten av uken i Bergen. Det var en slitsom, men veldig givende tid, forteller han.

I 1992,da organistene streiket, ble han også den første som ledet den aller første streiken blant kirkelig ansatte i Norge. Omtrent på samme tid gikk han også ut i arbeiderpresse-avisene med LO i ryggen og slo et slag for de homofile, kirkelig ansatte.

– Det var ikke alle som likte akkurat det, og jeg følte meg ganske alene den gang. Da jeg kom tilbake etter nok en periode i Danmark for tre år siden, så jeg at kirken hadde endret seg til det bedre i forhold til homofile. Men det er fremdeles langt igjen, også her i Bjørgvin bispedømme. Her er det prestene som er mest konservative, men jeg har alltid klart å leve godt med å håndtere at folk ikke er enige med meg. Jeg tror kanskje at denne egenskapen har vært medvirkende til mye av det jeg har oppnådd. Å være romslig på det menneskelige plan har vært et av mine viktigste idealer. Mange kan gå i seg selv og respektere det andre står for, det gjelder ikke minst for dem som jobber i kirken, sier Ivar Mæland.

Et yrke i endring

Neste år er det 50 år siden Mæland begynte som organist. Musikken i kirken har forandret seg mye i løpet av de årene. Men folkets forhold til kirkemusikk har endret seg mest.

– Tidligere var det gjerne slik at prest og organist fra vår høye hest kunne bestemme det musikalske innholdet under kirkelige handlinger som bryllup eller gravferder. I dag kan vi ikke det lenger. Det er folk selv som velger den musikken de ønsker, selv om vi ikke kan være enige i alle valg de tar. Men vi kan heller ikke si at de har dårlig musikksmak. Det gjorde vi gjerne for ikke så mange år siden. Jeg ville beklage veldig om Bachs musikk forsvant som kirkemusikk, og jeg tror ikke det kommer til å skje. Men i dag er det folkets egen musikksmak som knyttes til de viktige øyeblikkene som skjer i kirken, og det synes jeg er både fint og naturlig. Kirken må akseptere dette for å ikke støte folk fra seg. Vi forsøker etter beste evne å imøtekomme folks musikalske ønsker, og jeg må innrømme at jeg har hatt en bratt læringskurve de siste tre årene. I løpet av et bryllup skal en gjerne variere fra Simon & Garfunkel til Mendelssohn, og det kan være et stort sprang. Dette handler mye om den musikalske kompetansen til å fremføre alt folk ønsker, og så handler det om at musikken skal være en rød tråd og være et verdig bakteppe til det som skjer. Derfor kommer vi gjerne med noen gode råd når vi får en god dialog om musikkvalgene, for det skal sies at ikke alle musikkvalg er like gjennomtenkte, sier Ivar Mæland.

For syv-åtte år siden ble Ivar Mæland rammet av et hjerteinfarkt. Sykdommen og alvoret fikk ham til å se litt annerledes på livet.

– Jeg ble hasteoperert i Ålborg, og legene og personalet gjorde en kjempeinnsats for meg og min familie. Etter operasjonen bestemte jeg meg for å slutte å irritere meg over bagateller. Jeg har jo ikke helt klart akkurat det, men som de fleste som har hatt en alvorlig sykdom eller nær døden-opplevelse, så har jeg lært meg å leve mer i nuet og oppleve de gledene som skjer rundt meg, spesielt sammen med familien og gode venner. Jeg kjenner også på en takknemlighet overfor de som har hjulpet meg, og over det jeg har i livet, sier Mæland.

Kirke i forandring

Da han kom hjem til Norge for tre år siden, observerte han at Den norske kirke har forandret seg til det bedre de senere årene.

– Jeg synes det er mye som gjøres rett nå i forhold til tidligere. Nåtidens prester er blitt flinkere til å møte folk. Folkelig kirke er én ting, men dette handler mer om respekt for hvem menneskene er. Der synes jeg det har vært en endring til det bedre. Jeg har møtt mange mennesker gjennom mitt arbeide, også kjente, som har sagt at de ikke akkurat tråkker ned kirkedørene, men at de like fullt har et forhold til kirken. Jeg synes det er flott å høre. Det er viktig at den enkelte finner sitt forhold til kirken. Folk skal ikke ha dårlig samvittighet for at de ikke går mer i kirken enn de gjør. Jeg vet hvor travle livene er i dag, og et besøk i kirken skal være en positiv opplevelse. Vi som arbeider i kirken blir også glade når vi får høre at vi utgjør en forskjell for folk som besøker kirken, sier Mæland.

– Jeg hører til dem som syntes en del av de miljøene jeg vokste opp i la vel mye vekt på å dyrke sine egne åndelige opplevelser. Det var kanskje en av grunnene til at jeg flyttet til Danmark også. Jeg ønsket å komme bort fra det, og oppleve mer den Grundtvigske kirken, en mer frilynt og folkelig kirke, sier han.

Livskallet

Hans store livskall, mener han selv, var under hans siste opphold i Danmark. Da var han rektor og leder for kirkemusikerutdannelsen i Vestervig Kirkemusikskole på Vest-Jylland. Samtidig var han organist i klosterkirken i Vestervig.

– Det var en fantastisk tid, og jeg er svært glad for at vi klarte å befeste denne musikkutdannelsen i dette distriktet, sier Mæland.

Utdanning av unge musikere har vært en stor del av livet til Mæland, og noe han har satt stor pris på. Her hjemme har han også jobbet tett opp mot miljøer med unge musikere.

– Det betyr mye for meg å få hjelpe frem de unge musikktalentene. Jeg har brukt mye av livet mitt til å hjelpe unge mennesker å bli kirkemusikere. Når man møter en ungdom, så er det ikke alltid en kan se talentet som bor i dem. Læreren i meg har alltid vært sterk, og når jeg ser tilbake er det godt å ha vært med på å hjelpe andre videre. Jeg har følt at jeg har blitt trukket litt bort fra det å være selvopptatt. Selvopptattheten er en fæl yrkessykdom hos musikere og kulturutøvere. Det er nok et nødvendig onde vi har i oss, sier Ivar Mæland.

Utfordrer musikkmiljøet

Han mener musikkmiljøet i Fana og Ytrebygda har store kvaliteter, men at det er forbedringspotensial i et større samarbeid.

– Vi har mange gode kulturelle bidragsytere i Fana og Ytrebygda. Selv har jeg jobbet mye med Kor E Vi, Fana Mannskor, Fana Kyrkjekor og sist men ikke minst Kirkevoll Skolekor. Sistnevnte spilte jeg inn ny CD med nå i september. Ofte ser vi at de musikalske miljøene går litt i bølgedaler, noe som gjerne har med rekrutteringen å gjøre, men det er stor interesse for å synge i kor i søndre bydeler. Jeg vil utfordre musikkmiljøene i Fana og Ytrebygda på at de blir flinkere til å høre på hverandre og ikke bare på seg selv. Det er for lite kontakt mellom de ulike miljøene. Her er det rom for å søke inspirasjon i hverandre, og det tror jeg vil komme alle til gode. I dag sitter alle på hver sin tue, og det kommer man ikke videre med, sier Ivar Mæland.

– Husflidskomponist

Ivar Mæland har skrevet mye kirkemusikk. Et av de største prosjektene han har gitt seg i kast med var musikken til stykket «Sylvkrossen» i forbindelse med 850-årsjubileet til Fana kirke.

– Jeg har skrevet mye musikk, men jeg kaller meg selv for en husflidskomponist. Jeg har skrevet noen større stykker, og arbeidet med «Sylvkrossen» var en prøvelse. Jeg la ned mye tid og energi i det. Jeg hadde et lignende prosjekt i 1996 da Anne Gullestad ved Hordaland teater fant ut at jeg skulle være teaterkomponist. Hun ba meg skrive musikken til stykket «Lat ditt rika koma», der både kirkekoret og skolekoret deltok. Stykket ble så vellykket at det ble sendt på turné med Riksteateret, og ble spilt over 90 ganger over hele landet. Det var morsomt, sier Mæland.

Hans egen musikksmak er mangfoldig. Selv om Johann Sebastian Bach står hans organisthjerte nærmest, har han også en stor svakhet for Richard Wagner.

– Wagner setter farge på sine harmonier på en måte som ingen andre komponister jeg vet om. Jeg synes kanskje Wagner burde fått mer tid enn mange gir hans musikk, sier Mæland.

For de som ønsker å oppleve Ivar Mæland når han spiller egne verker, blir det anledning til det i Domkirken 12. februar.

Genuin musikkinteresse

Selv om Ivar Mæland ser frem til en lang og lykkelig vikarperiode i pensjonisttiden, får han også mer tid til familien. Konen Elisabeth arbeider fremdeles i Espira Solknatten barnehage. Han har også en sønn som bor på Grimseid, en datter på Øvre Korskirkeallmenningen og en datter som er distriktsveterinær i Stryn.

– Barna er alle musikkinteresserte, men de har ikke blitt musikere. Ikke at det gjør noe. De har funnet sine egne veier og er fornøyde med det. Selv kan jeg se tilbake på et mangfoldig yrkesliv. Jeg har alltid beholdt min genuine interesse for musikk, og det er jeg glad for. Men jeg må få si at det er godt å være ferdig med alt som heter administrasjon, avslutter organisten.

Jeg vil utfordre musikkmiljøene i Fana og Ytrebygda på at de blir flinkere til å høre på hverandre, ikke bare på seg selv.

Hovedhuset åpner dørene

Hovedhuset på Fjøsanger hovedgårder en litt glemt perle. Nå har frivillige gitt huset en ansiktsløftning og søndag åpner det for publikum.

Adresse: Østre Nesttunveg 6, 5221 Nesttun.
Åpningstider: mandag – fredag 09.00-16.00.
Organisasjonsnummer: 939541489

Sentralbord: 55 11 80 10
Tips: tips@fanaposten.no


Ikke fått avis, eller henvendelser om abonnement?
Ring 23 33 91 58 eller send epost til fanaposten@mediaconnect.no

Fanaposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Det er også mulig å ta kontakt med Pressens Faglige Utvalg (PFU), et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål.

Fakturainformasjon:
Vi mottar kun elektroniske faktura (EHF eller pdf): regnskap@mbkonsern.no
Les mer om efaktura her.


Ansvarlig redaktør: Ståle Melhus, 982 17 445
Daglig leder: Kenneth Dahling, 952 24 714

© Fanaposten